En fager Sions flokk vi se, nu trint omkring på jord.
I land og daler grønnes de, som eng i blomsterflor.
I Sions dal der står i pryd, de brudepiker glad.
De synger lammet pris med fryd: Amen, Halleluja!
Ja, Lammets dyrebare sår er legedom for dem
som vandrer på den vei der går til fredens himmelhjem.
Engang skal jeg ny glede få, engang skal jeg nå frem,
for lammets stol blant engler stå i ny Jerusalem.
Han svettet- tenk- en blodig sved i denne Urtegård.
For mine synders skyld han led en hjertekval så hård.
Der trådte han så tunge steg, på jorden segnet ned.
I denne svare strid for meg i grufull angst seg vred.
Han måtte gråte, det Guds Lam, der hin i Urtegård.
Min syndestreff den lå på ham, hans hjerte det fikk sår.
Der skjelvende og bevende for syndens grusomhet,
han bad: O Fader, du meg fri fra kalkens bitterhet.
Kom lad oss følge nu hans fjed, helt opp til Golgata.
Han spos enn synes til det sted hvor han selg selv hengav.
Opp fra Getsemane og hen dit han med ære vant,
og jeg med Gud forlikt igjen ved blodet som utrant.
Der ble han kledt i purpurdrakt og led bespottelse.
En tornekrone ble -som prakt- hans hode smykket med.
Der led han alskens kval og nød, fornedrelse og skam.
Men ingen klage fra ham lød, uskyldige Guds Lam.
Kom med opp på Golgatas vang, å skue dette kors.
Det tre hvorpå han for oss hang, for all vår synd og tross.
En bitter saft han måtte få til lindring for sin tørst.
Forbannelsen som på ham lå vi burde båret først.
Til sist han ofret der sitt liv og gav seg i Guds hånd.
Han ropte:Fader, nu til deg befaler jeg min ånd!
Derpå sitt hode bøyde han og sov så inn i Gud.
Gid jeg de ord og sige kan når jeg får reisebud.
Han gjenoppstod den tredje dag av gravens mørke brønn,
og kom derfra med vunnen slag, den morgenstjerne skjønn.
Med siewr over dødens makt, og helvede til tross,
til paradis ble veien lagt, - det åpnet ble for oss.
Kom se det stedet hvor han lå, se graven er nu tom!
Han er oppstanden, tro derpå! Kan kastet døden om.
På oljeberget kan vi se Han farer i en sky
opp til sin Far i himelene, det evig hjem- det ny.
Engang skal jeg ham og få se, ansikt til ansikt der,
og fryde meg blant englene for tronen hvor han er.
Der lyder liflig harpeklang og herlig jubelkor
av millioners seierssang for himmelkongen stor.
Han komme skal engang igjen og holde dom på jord.
O måtte jeg ei være den som høre må de ord:
Gå bort fra meg til evig tid, og til en evig ild!
Betenk deg, sjel, det koster strid om du til himlen vil.
O evighet du er så lang, du ingen ende får.
Når jeg betenker deg engang, da skjelvende jeg står.
Da må jeg fly til Frelseren og be; Forbarm du deg!
Så kan min sjel få fred igjen når han omfavner meg.
O vandringsmann på villsom vei, vend om vend om, kom hjem!
Til Faders gård han kaller deg, ennu kan du gå frem.
O kom i hu, Bruk tiden her, ti den er ganske kort!
Du vet at tid der er ei mer i helvedpølen sort.
Vend om i dag, nu er det tid, hør Jesus kaller deg!
Betenk deg hva din lodd vil bli når endt her er din vei.
I tenner gnissel, hyl og gråt, det blir en evig død,
blant djevler uten hjelp og råd, i svovelsjøens glød.
Men SIon du kan være glad, din lønn er såre stor.
Deg Jesus henter til Guds stad fra denne sorgens jord.
Halleluja, o Jesus, kom og led meg ved din hånd.
Og før meg inn til gledens sal i ærens skjønne land!
Deg verden sier jeg : Farvel, med all din herlighet.
Farvel med alt deg hører til, farvel ditt vennskap med!
O Jesus du min beste venn, den eneste jeg vet.
Du er og blir min hjerteskatt og lyst i evighet.
For Guds og Lammets trone står en flokk så hvit som sne.
De palmegren i hender får og kan sin Frelser se.
De kledte står i denne drakt, gjort ren i lammets blod,
og synger: Amen, pris og makt, du Ærens Konge god!
Melodien til denne er nedtegnet av Liv Rundberg etter Kasper Elvenes, Birtavarre, og finnes blant annet i "Noen salmer fra nord". Teksten er opprinnelig nordsamisk, fra Kåfjord ( forfatter ukjent), og oversettelsen av Oluf Mikkelsen.
Atten vers gjør kanskje sitt til at salmen ikke synges så ofte :)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar